torsdag 5. november 2009

Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?

De fleste som leser bloggen min vet at vår kjære datter Katherine (Kati) er adoptert. Hun er født i Chile, men kom til Norge i april 2007 da hun nettopp var fylt 5 år.

Det forrige innlegget jeg la ut trigget litt mer i meg, og jeg begynte å tenke tilbake til den første tiden med Katherine. Som mange andre adoptanter var jeg også aktiv på et forum for oss som har eller skal adoptere. Det er fra det forumet jeg har kopiert teksten til dette innlegget. Teksten er min egen, skrevet på forumet 4. september 2007:


Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?


Vi hentet hjem vår kjære Katherine på fem år for knapt seks måneder siden. Hun er veldig bevisst og glad over å ha stor familie, men der mangler en besteforelder... Min kjære pappa døde for seks år siden, og dette er Katherine blitt fortalt når vi har sett på bilder av familien. Hun har ikke sagt så mye til det, men i går DA ble det en hel historie av det...

En venninne av henne mistet oldefaren sin på fredag. Hun og familien var på besøk hos oss søndag, og det ble naturlig nok snakket om dette. Katherine virket ikke særlig interessert, men det er tydelig nå at denne hendelsen trigget noe i henne. Hun ble lagt til vanlig tid, men etter en time og hun fortsatt ikke sovnet ante jeg det var noe i gjære. Hun begynte å snakke om besteforeldrene sine; farfar, farmor og mormor. Men - hva med morfar?

Mamma, hvor er morfar? spurte hun. Og jeg gjentok som sant var at han ble veldig syk og døde, men at han er i himmelen og passer på oss og er glad i oss. Hun grublet litt på dette, men så kom det: Jeg er veldig lei meg, mamma. Er du? Kunne bare bekrefte at det var jeg, og da begynte underleppen til Katherine å skjelve . Så begynte tårene å renne. Hun ville se og snakke med morfaren sin, NÅ! Er det noen som kan tenke seg for en følelsesladet situasjon dette ble? Ikke lite tøft nei. Savner pappaen min, og sørger over at han og Katherine aldri fikk møtes. At hun skulle være så bevisst dette var jeg nok ikke helt forberedt på.

Katherine ga seg ikke, storhulkende klamret hun seg inntil meg og spurte etter morfar igjen og igjen. Jeg sa han kunne høre henne, men ikke svare henne. Det syntes hun ikke var godt nok svar, for om han var et sted langt borte måtte han vel kunne snakke i telefonen? Jeg gikk og fant et bilde av morfar så hun kunne se på noe konkret, og sa vi kunne reise og besøke graven til morfar så vi kunne tenne lys og ta med roser som han var så glad i. Katherine ville gjerne det, men hun ville lage en tegning til ham (Hun har tegnet en krokodille, en hest, en frosk og en pus som er gode venner - og denne tegningen skal morfar få når vi besøker graven hans). Etter masse trøst og kos sovnet hun endelig med bildet av morfar i hånden...

I dag har hun snakket om morfar siden hun våknet. Også i barnehagen. Og i kveld når jeg la henne var det ny runde om morfar. Og da kom disse herlig rørende ordene fra Katherine: Mamma, morfar kan få min Bamse (yndlingsbamsen hennes) så han ikke er alene i himmelen! Ikke fritt for at mammaen ble en smule rørt og felte en liten tåre da. Kjæreste lille mitt - hun er bare verdens herligste lille menneske I neste øyeblikk kom gullkornet: Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?
Og: Kan vi ikke bare ta rosene med oss i et helikopter, så kan vi besøke morfar oppe i himmelen?

I skrivende stund er kokka snart halv tre på natten. Som dere skjønner er det mye som rører seg inni både hode og hjerte her, så det er ikke enkelt å få sove. Da er det godt å ha (...) så en kan skrive det av seg. I mangel av dagbok (som jeg slettet en tid tilbake) så blir det et innlegg som kanskje kan være til ettertanke for foreldre og blivende foreldre? Ingen tvil om at våre søte små grubler og tenker på mangt og mye. Da er det viktig å ta dem på alvor - men jeg må si jeg kjente det boblet litt inni meg når hun lurte på om morfaren kunne ramle ned fra himmelen


"On that note": Ønsker alle sammen en riktig fin uke - god natt

************************************************************************************

Om noen skulle lure; Katherine er fortsatt glødende opptatt av sin kjære morfar, og hun har et veldig godt forhold til de andre besteforeldrene. Familie er i det hele tatt veldig viktig for henne. Å besøke graven til morfar er noe Katherine liker veldig godt. Roser og lys plukkes ut med omhu, og hun avslutter alltid besøket med å klappe på gravstenen. Den har to søte spurver på toppen. De må hun også stryke forsiktig på mens hun visker at de må passe godt på morfar siden hun er så glad i ham...


10 kommentarer:

Nøve sa...

En GOD historie, Iren. Det er så viktig å lytte, og å ta slike spørsmål på alvor, og svare så godt man kan...

Dattera til ei venninne av meg, vokste opp uten særlig kontakt med faren sin. Da jenta var seks-sju år, døde faren, og vesla satt igjen med mange ubesvarte spørsmål som bare pappaer kan svare på.
Mora forklarte at pappa'n hørte alt ho spurte om, for sjelen hans levde, det var bare kroppen som lå i (den litt skumle) grava.
Vesla var fornøyd med morens svar, og fortalt henrykt i barnehagen, at de hadde pappans hode så nå kunne hun snakke med ham akkurat når ho hadde lyst :o)

God natt!

Anonym sa...

Du må ikke skrive sånt sånn at jeg leser det når jeg sitter på jobben. Fikk lyst til å tute her jeg sitter. Utrolig rørende historie. Og jeg ser det for meg. Dessuten så har jeg lest den før;)
Jeg har faktisk sett for meg at sånne ting kommer til å skje oss også. Vi har jo ingen foreldre igjen, så det kommer jo alltid til å være et savn for vår(e) kommende barn. Det å ikke ha besteforeldre. Vi har faktisk vurdert å adoptere besteforeldre til barnet vårt. Det sitter jo så mange ensomme, eldre mennesker der ute som sikkert ville bli glade for det. Tror du ikke?
Håper dere får en fin dag vennen. Her snør det kattunger.
God klem fra meg!

Marianne sa...

Koselig og litt trist historie Iren..For Kathi som er adoptert, så er nok familien ekstra viktig, og hun tenker nok mye over sånn ting!..Det er mer inni de små hodene en vi tror...

Hvordan var det når Kathi kom til dere?, snakket hun bare Chilensk, og dere norsk?, eller hadde dere lært litt av hennes språk på forhånd?

Gry Viola og Roxie sa...

Så fin historie, veldig rørende.
Mariken var bare 2 år da farfaren hennes døde. Vi er veldig ofte å besøker grava hans. Sommeren da hun var 5 skulle hun være med på grava å stelle å sette blomster. Så når vi var ferdige så skulle hun vanne blomstene. Hun vannet og vannet så jeg var nesten redd for at hun druknet de blomstene vi hadde plantet. Så spurte jeg henne hvorfor hun vannet så veldig mye. Da svarte hu så kjekt at " Besse liker jo så godt å dusje". Så barna tenker veldig mye uten at det blir pratet så mye om.

Så jeg fikk ble gankske rørt her jeg sitter og leser om Kathi som besøker graven til sin bestefar.

Ha en fin dag og helg!!

Irén sa...

God morgen, jenter :-)

Tusen takk for at dere har delt noen av deres historier her. Like rørende alle i hop! Det er ikke fritt for at det blir ganske følelsesladet når det kommer til barn og tanker rundt død...

Nøve:
Den var bare helt herlig. De lurte nok litt i barnehagen vil jeg tro :-)

Elin:
Jeg synes det er en glimrende idé å adoptere besteforeldre. Mer og mer vanlig å gjøre det ettersom jeg skjønner. Det må da være til glede for liten og stor :-)

Marianne:
Jeg hadde lært meg en del spansk før vi reiste til Chile. Det var helt nødvendig for å kunne kommunisere med Kati. Ikke minst var det nødvendig ifht. oppholdet som skule vare intil 2 måneder. Du treffer ikke mange i Sør-Amerika som snakker engelsk nemlig!

Gry Viola:
Nei nå måtte jeg dra på smilebåndet om vesla som husket på at Besse var så glad i å dusje. Steffen måtte le også. Tusen takk, den var herlig!

Ønsker dere alle en fortreffelig dag og riktig GOD HELG!

Gry og Millis blogg sa...

For en vakker historie om ei omtenksom lita jente og en omsorgsfull mor!

Faren min døde når jeg var 7 år, jeg kan ikke huske at det var noe traumatisk egentlig, det bare var sånn liksom. Kanskje fordi det var stor åpenhet rundt det, i likhet med hvordan du forholder deg til Kati og Morfar?

Noen herlige kommentarer fra Kati, forstår godt at det boblet litt:o)

Gry og Millis blogg sa...

For en vakker historie om ei omtenksom lita jente og en omsorgsfull mor!

Faren min døde når jeg var 7 år, jeg kan ikke huske at det var noe traumatisk egentlig, det bare var sånn liksom. Kanskje fordi det var stor åpenhet rundt det, i likhet med hvordan du forholder deg til Kati og Morfar?

Noen herlige kommentarer fra Kati, forstår godt at det boblet litt:o)

Nina og Bonnie sa...

For en herlig historie!!!! En vet aldri hva som rører seg i hodet til de små. Og de sier det rett ut, som de tenker det. Det er på en måte veldig greit med unger.

Du er en flink og tålmodig mor, hun er heldig som har deg å snakke med. Å gi ordentlig svar er viktig for at ungene skal føle de blir tatt på alvor.

stig helmer sa...

Er det ikke besynderlig at i det barna forstår døden, begynner foreldre å kludre det til for dem med å fortelle at de lever videre en annen plass, ser og hører oss, bor i himmelen etc.? Dette er jo sterke religiøse anfektelser mer enn trøst?

Anonym sa...

Takk for interessant informasjon

Related Posts with Thumbnails