Hverdager er i grunnen veldig ok :-)

Heisann!

Vinterferien er omme, og forvirringen var klart tilstede i morges når den ene etter den andre klokkealarm gikk av. Håret til værs, hva skjer?, og i det hele tatt, hehe Første hverdag etter en ferie blir ofte litt sånn på halv åtte siden rutiner kanskje sklir litt ut *host, kremt*

Tilbakeblikk:

 Katherine i et solskinnsøyeblikk på tunet hjemme, knipset 29. mars 2008

Litt rester av snø her og der...

Katherine, som har hatt det alle tiders kjekt på vinterferie hos familie, var så glad for å komme hjem i går at hun var GIRET som bare det. Iallfall ikke klar for å legge seg. Det var herlig å få den store, lille jente vår hjem igjen. Det ble masse klem og kos :-)

Jeg har ikke knipset bilder i vinterferien,men her er et tilbakeblikk fra 18. mars 2009;

Katherine blåste 7 lys i fjor. 

18. mars 2010 fyller hun hele 8 år :-)

Siden Katherine skulle ha en del med seg på skolen i dag gikk turen med bil. Vi hadde også med oss noe vi spurte pent om de kunne henge opp på skolen. Katherine fant rektor og spurte om vi kunne få henge opp plakat om innsamlingsaksjonen til barnehjemsbarna i jordskjelvrammede Chile. Det fikk vi, og alle er engasjerte. Så bra! Da blir det nok litt ekstra om Chile på skolen, og ikke minst penger i kassa :-)

Tilbakeblikk:

  7. mars 2008 så  den ene vinduskarmen slik ut. 

Grønt og fint ute med blomstrende snøklokker og krokusspirer...

Snøklokkene og klosterklokkene blomstret flott allerede 25. februar i 2008, bare se her:

Februar 2008

I skrivende stund sitter jeg på kjøkkenet og ser ut på tåken som henger tungt over Tysnes-fjellene og sjøen. Det småregner litt, og er i grunnen ganske grått og trist. Nei, takke meg til vakkert vintervær med snøhvite bakker, lyst og fint. Regn har vi jo ellers vår del av på denne kanten av landet, for å si det slik.

Småfuglene bryr seg ikke så lenge de får mat ser jeg. Her har vi foret på småfuglene hele vinteren. Det går med uhorvelige mengder med solsikkefrø og annet knask. Akkurat nå ser jeg en hel flokk med dompap, ca. 20 stk. Uvanlig mange til her å være. I tillegg er det mange kjøtt-, blå- og spettmeis, noen kråker, ravn og skjor (skjære). Jammen en og annen rødstrupe og stær også. Koselig syn :-) Bortsett fra at Sofus og Sofia tydeligvis ser på foringsplassen som deres egen buffé... Hmmmm...

Tilbakeblikk:

 29. mars 2008. 

En hoppende glad Katherine hjemme på tunet

Om noen timer kommer Katherine hjem igjen, og om bare noen dager får jammen sjømannen landkjenning igjen også. I tide til Katherine sin 8-års dag neste uke. *jubel*

Har du lagt merke til at det er kommet en ny menylinje under "headingen" øverst? Der kommer det til å bli skrevet litt på de forskjellige undersidene, også blir det bilder selvfølgelig. Katherine har foressten fått sitt eget område der. Hun gleder seg vilt til å ta bilder og skrive selv. Bor nok en liten blogger i henne :-)

Ha en fin dag og en like flott uke!

Hverdag og vitamininnsprøyting

Heisann!

Jammen skriver vi februar allerede, og jeg henger etter som bare det. Ikke et innlegg siden 18. januar! Uhørt! Hehe Vel, en liten pause snek seg inn, mer eller mindre bevisst. Noen ganger bare blir det sånn.

Det har ikke skjedd de store tingene siden sist. Hverdagen råder. Trygge, gode hverdagen - med sine opp- og nedturer i større og mindre grad. Som bloggtittelen min sier; Veien blir til mens du går...

Min kjære sjømann har fått landkjenning siden sist. Steffen er kommet hjem igjen for friperiode. Alltid like kjekt for store og små, og ikke minst Balder. Han blir like spinnvill og YR hver gang Steffen dukker opp etter fire uker til sjøs. Det er litt av et syn når Balder kjenner han igjen - om vi henter han på Flesland, fra fergen, eller en eller annen kai i Bergens-området. Kanskje vi klarer å feste det på film en eller annen gang :-)

I kveld har jeg tatt meg i nakken og sortert og slettet fra kameraets minnebrikke. Det inneholdt kun 759 bilder. Etter en god økt kunne jeg overføre 380 bilder til nettalbum og eksterndisk. Jammen fikk jeg sendt noen hundre bilder til fremkalling også. Det hoper seg visst opp... Sånn! Klar til å knipse flere bilder ;-)

Enten er de bloggevennlige bildene allerede publisert, enten her eller på FB, så da tenkte jeg å spandere på deg en aldri så liten vitamininnsprøyting i form av sommerbilder. Sprakende farger fra en årstid som nærmer seg med ekspressfart. 

Men, med hånden på hjertet; Jeg må si det er litt trasig at snøen her smelter bort etter et par dager med mildvær. Jeg mener, hvor ofte har vi skikkelig vintervær her på Vestlandet? Ikke ofte nei! I alle fall ikke med så mye snø over så lang tid. En og en halv måned med skikkelig vinter!?!?! Helt fantastisk!!! Også så mye GØY det er med snø! :-) Vakkert er det også.

Jada, jeg vet at mange av dere er møkklei, men jeg er nesten hellig overbevist om at når det regner og blåser sideveis igjen - ja da kommer dere til å savne denne fantastiske vinterperioden vi har hatt! Det sier jeg enda all kulden gjorde oss vannløse en stund... Frosten har mest sannsynlig sprengt et vannrør, men vi har fått vann i hovedhuset igjen, så da klarer vi oss inntil videre.

Ikke det at jeg så så veldig lyst på det da jeg spadde i vei i dyyyyp snø for å finne lokket til den utendørs stoppekranen. Under 40 cm snø, og ti cm. IS fant jeg omsider lokket, og fikk åpnet og stengt kranen til der lekkasjen var.

Det hører med at jeg ikke helt visste hvor lokket var, så det ble en del famling i blinde (snø!) Puh! Men pytt, vann ble det til slutt. Mye takket være min kjære som fortsatt var på jobb til sjøs. Litt telefonassistanse for hvordan jeg skulle gå frem med trykktank, pumpe og det hele kom godt med :-)

Ellers blir det første dag på skolen i morgen for Katherine - etter å ha vært borte fra skolen en uke pga sykdom. Hun har slitt med feber, kvalme, hodepine og mageknip. Nå er frøkna frisk igjen, og klar til dyst. Hun har jobbet med lekser hele helgen for å holde tritt med klassen. Litt enklere å ta fatt igjen når ikke alt er ukjent.

Det er ikke lite de går gjennom og lærer i løpet av en uke. Men vet dere; jeg er helt imponert over at de som andreklassinger skriver løkkeskrift! Katherine skriver helt nydelig (når hun bare vil, hehe). Har en vag erindring om at vi ikke begynte med det før i fjerde klasse, den gang da... 

Søndag kveld, og kun timer til ny uke med nye muligheter - for å si det litt sånn klisjé! I morgen går turen til Bergen for min del. Da har jeg tenkt å sette meg godt til rette i stolen når jeg kommer fram dit jeg skal, og si; Gjør akkurat sånn som du har lyst til! Så får vi se hvordan det blir. Forhåpentligvis blir det til at forandring fryder ;-)

Ønsker deg en fabelaktig flott uke! 

Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?

De fleste som leser bloggen min vet at vår kjære datter Katherine (Kati) er adoptert. Hun er født i Chile, men kom til Norge i april 2007 da hun nettopp var fylt 5 år.

Det forrige innlegget jeg la ut trigget litt mer i meg, og jeg begynte å tenke tilbake til den første tiden med Katherine. Som mange andre adoptanter var jeg også aktiv på et forum for oss som har eller skal adoptere. Det er fra det forumet jeg har kopiert teksten til dette innlegget. Teksten er min egen, skrevet på forumet 4. september 2007:

Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?


Vi hentet hjem vår kjære Katherine på fem år for knapt seks måneder siden. Hun er veldig bevisst og glad over å ha stor familie, men der mangler en besteforelder... Min kjære pappa døde for seks år siden, og dette er Katherine blitt fortalt når vi har sett på bilder av familien. Hun har ikke sagt så mye til det, men i går DA ble det en hel historie av det...

En venninne av henne mistet oldefaren sin på fredag. Hun og familien var på besøk hos oss søndag, og det ble naturlig nok snakket om dette. Katherine virket ikke særlig interessert, men det er tydelig nå at denne hendelsen trigget noe i henne. Hun ble lagt til vanlig tid, men etter en time og hun fortsatt ikke sovnet ante jeg det var noe i gjære. Hun begynte å snakke om besteforeldrene sine; farfar, farmor og mormor. Men - hva med morfar?

Mamma, hvor er morfar? spurte hun. Og jeg gjentok som sant var at han ble veldig syk og døde, men at han er i himmelen og passer på oss og er glad i oss. Hun grublet litt på dette, men så kom det: Jeg er veldig lei meg, mamma. Er du? Kunne bare bekrefte at det var jeg, og da begynte underleppen til Katherine å skjelve . Så begynte tårene å renne. Hun ville se og snakke med morfaren sin, NÅ! Er det noen som kan tenke seg for en følelsesladet situasjon dette ble? Ikke lite tøft nei. Savner pappaen min, og sørger over at han og Katherine aldri fikk møtes. At hun skulle være så bevisst dette var jeg nok ikke helt forberedt på.

Katherine ga seg ikke, storhulkende klamret hun seg inntil meg og spurte etter morfar igjen og igjen. Jeg sa han kunne høre henne, men ikke svare henne. Det syntes hun ikke var godt nok svar, for om han var et sted langt borte måtte han vel kunne snakke i telefonen? Jeg gikk og fant et bilde av morfar så hun kunne se på noe konkret, og sa vi kunne reise og besøke graven til morfar så vi kunne tenne lys og ta med roser som han var så glad i. Katherine ville gjerne det, men hun ville lage en tegning til ham (Hun har tegnet en krokodille, en hest, en frosk og en pus som er gode venner - og denne tegningen skal morfar få når vi besøker graven hans). Etter masse trøst og kos sovnet hun endelig med bildet av morfar i hånden...

I dag har hun snakket om morfar siden hun våknet. Også i barnehagen. Og i kveld når jeg la henne var det ny runde om morfar. Og da kom disse herlig rørende ordene fra Katherine: Mamma, morfar kan få min Bamse (yndlingsbamsen hennes) så han ikke er alene i himmelen! Ikke fritt for at mammaen ble en smule rørt og felte en liten tåre da. Kjæreste lille mitt - hun er bare verdens herligste lille menneske I neste øyeblikk kom gullkornet: Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?
Og: Kan vi ikke bare ta rosene med oss i et helikopter, så kan vi besøke morfar oppe i himmelen?

I skrivende stund er kokka snart halv tre på natten. Som dere skjønner er det mye som rører seg inni både hode og hjerte her, så det er ikke enkelt å få sove. Da er det godt å ha (...) så en kan skrive det av seg. I mangel av dagbok (som jeg slettet en tid tilbake) så blir det et innlegg som kanskje kan være til ettertanke for foreldre og blivende foreldre? Ingen tvil om at våre søte små grubler og tenker på mangt og mye. Da er det viktig å ta dem på alvor - men jeg må si jeg kjente det boblet litt inni meg når hun lurte på om morfaren kunne ramle ned fra himmelen


"On that note": Ønsker alle sammen en riktig fin uke - god natt

************************************************************************************

Om noen skulle lure; Katherine er fortsatt glødende opptatt av sin kjære morfar, og hun har et veldig godt forhold til de andre besteforeldrene. Familie er i det hele tatt veldig viktig for henne. Å besøke graven til morfar er noe Katherine liker veldig godt. Roser og lys plukkes ut med omhu, og hun avslutter alltid besøket med å klappe på gravstenen. Den har to søte spurver på toppen. De må hun også stryke forsiktig på mens hun visker at de må passe godt på morfar siden hun er så glad i ham...