Dagen derpå i Chile, og mange andre steder rammet som følge av det massive skjelvet i går, bringer med seg hjerteskjærende scener. Desperate chilenere gjør alt for å overleve. Det gjør fysisk vondt å se alle bildene og filmene som formidles via media. En dagen derpå ingen har valgt, men som de, uten valg, må forholde seg til.
I dag har vi fått vite at så langt unna som i Argentina raser bygninger sammen. Argentina. Det er på andre siden av de massive Andesfjellene... Det går simpelthen ikke an å begripe, og ta innover seg, hvilke enorme krefter som har revet denne vakre regionen i fillebiter. Simpelthen slitt i stykker folkesjelen.
Jeg er ikke i Chile, men hjertet mitt vil for evig og alltid bære med seg Chile innerst inne. Vår datter er født der, vi er glad i landet og folket. Nettopp folket, og folkesjelen, er det som er hardest rammet nå, og settes så til de grader på prøve. Alt materielt kan erstattes på forskjellig vis. Med tid og stunder...
Men hva gjør dette med menneskene? Hva bærer de med seg? Klarer de å bære "det" med seg? Chile og det chilenske folk har vært gjennom ubegripelig mye vondt over mange, mange tiår. Likevel er det det landet i Sør-Amerika som har kommet lengst mtp stabilisering av økonomi, demokrati og bedring av levestandard. Chile, et land i utvikling til tross for all motgang. Enten menneskapt, eller som i går natt, utfordret av naturkreftene. Enda en gang. Det sier ikke bare litt om chilenerne. Det sier det meste!
Det sterkeste skjelvet (siden offisiell registrering startet) er målt nettopp i Chile. Skjelvet i går natt var ikke langt unna monsterskjelvet i styrke. Flere andre store og små jordskjelv har tidligere rammet dette langstrakte landet, omkranset av Stillehavet og Andesfjellene.
Nok en gang vil de klare å få landet sitt på fote igjen. Men det koster underveis. Og da tenker jeg ikke "bare" økonomisk. Det bringer meg tilbake til innledningen. Det er rett og slett hjerteskjærende å se glimt fra situasjonen i Chile nå. Dette er hverdagen deres nå. Hverdagen til store og små. Skoler, barnehager, arbeidsplasser... alt det som skal til for at en hverdag skal gå sin gang. Alt det er mange steder borte. Ikke minst er rundt regnet 1,5 millioner hjem rasert. Når myndighetene får bedre oversikt er jeg redd for at tallene der også vil stige.
Stige i takt med antallet omkomne. Det bringer meg til dagens lyspunkt. Utrolig nok, tenker du kanskje? I dag har vi fått vite at noen vi bryr oss veldig om i Chile heldigvis er i live. Sammen med hele sin nærmeste familie. De er blitt husløse, men de er sammen og har det under omstendigheten bra. Vi vet fortsatt ikke hvordan det går med den lille jenten vi tenker sånn på. Tenker på, og bekymrer oss for. Men det er ikke mulig å få vite noe. Vi kan bare håpe det beste.
Vi håper... og ønsker det beste for alle som
på forskjellig vis er rammet!
OBS!!!
Adopsjonsforum kommer muligens til å opprette en konto
til støtte for et barnehjem i regionen som er hardest rammet i Chile.
Når kontonummeret evnt offentliggjøres lenker jeg til det her
på bloggen. Da håper jeg at nettopp DU vil bidra for å
støtte noen av de som er Chiles fremtid; BARNA!
***
2 kommentarer:
Dette er jo grusom, Irèn. En kan kanskje ikke sette seg inn i hvor ille det er, vi som sitter trygt i sofaen å ser det på TV. Du har nok flere følser for stedet, du som har vært der og som har en datter derfra.
Uansett så kan en tenke seg hvordan de har det, ikke noe hjem, ikke noe som er trygt. Bare usikkerhet..... Her snakket vi om det i går kveld og i dag.
Det var i hvert fall et lyspunkt her Irén, det var godt å lese :-)
Som du sier, Chile er kanskje bedre rustet til å takle dette enn mange andre steder. Krysser fortsatt fingre for at ting ordner seg snart for de aller aller fleste.
Legg inn en kommentar