Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?

De fleste som leser bloggen min vet at vår kjære datter Katherine (Kati) er adoptert. Hun er født i Chile, men kom til Norge i april 2007 da hun nettopp var fylt 5 år.

Det forrige innlegget jeg la ut trigget litt mer i meg, og jeg begynte å tenke tilbake til den første tiden med Katherine. Som mange andre adoptanter var jeg også aktiv på et forum for oss som har eller skal adoptere. Det er fra det forumet jeg har kopiert teksten til dette innlegget. Teksten er min egen, skrevet på forumet 4. september 2007:

Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?


Vi hentet hjem vår kjære Katherine på fem år for knapt seks måneder siden. Hun er veldig bevisst og glad over å ha stor familie, men der mangler en besteforelder... Min kjære pappa døde for seks år siden, og dette er Katherine blitt fortalt når vi har sett på bilder av familien. Hun har ikke sagt så mye til det, men i går DA ble det en hel historie av det...

En venninne av henne mistet oldefaren sin på fredag. Hun og familien var på besøk hos oss søndag, og det ble naturlig nok snakket om dette. Katherine virket ikke særlig interessert, men det er tydelig nå at denne hendelsen trigget noe i henne. Hun ble lagt til vanlig tid, men etter en time og hun fortsatt ikke sovnet ante jeg det var noe i gjære. Hun begynte å snakke om besteforeldrene sine; farfar, farmor og mormor. Men - hva med morfar?

Mamma, hvor er morfar? spurte hun. Og jeg gjentok som sant var at han ble veldig syk og døde, men at han er i himmelen og passer på oss og er glad i oss. Hun grublet litt på dette, men så kom det: Jeg er veldig lei meg, mamma. Er du? Kunne bare bekrefte at det var jeg, og da begynte underleppen til Katherine å skjelve . Så begynte tårene å renne. Hun ville se og snakke med morfaren sin, NÅ! Er det noen som kan tenke seg for en følelsesladet situasjon dette ble? Ikke lite tøft nei. Savner pappaen min, og sørger over at han og Katherine aldri fikk møtes. At hun skulle være så bevisst dette var jeg nok ikke helt forberedt på.

Katherine ga seg ikke, storhulkende klamret hun seg inntil meg og spurte etter morfar igjen og igjen. Jeg sa han kunne høre henne, men ikke svare henne. Det syntes hun ikke var godt nok svar, for om han var et sted langt borte måtte han vel kunne snakke i telefonen? Jeg gikk og fant et bilde av morfar så hun kunne se på noe konkret, og sa vi kunne reise og besøke graven til morfar så vi kunne tenne lys og ta med roser som han var så glad i. Katherine ville gjerne det, men hun ville lage en tegning til ham (Hun har tegnet en krokodille, en hest, en frosk og en pus som er gode venner - og denne tegningen skal morfar få når vi besøker graven hans). Etter masse trøst og kos sovnet hun endelig med bildet av morfar i hånden...

I dag har hun snakket om morfar siden hun våknet. Også i barnehagen. Og i kveld når jeg la henne var det ny runde om morfar. Og da kom disse herlig rørende ordene fra Katherine: Mamma, morfar kan få min Bamse (yndlingsbamsen hennes) så han ikke er alene i himmelen! Ikke fritt for at mammaen ble en smule rørt og felte en liten tåre da. Kjæreste lille mitt - hun er bare verdens herligste lille menneske I neste øyeblikk kom gullkornet: Tenk om morfar ramler ned fra himmelen og slår seg!?
Og: Kan vi ikke bare ta rosene med oss i et helikopter, så kan vi besøke morfar oppe i himmelen?

I skrivende stund er kokka snart halv tre på natten. Som dere skjønner er det mye som rører seg inni både hode og hjerte her, så det er ikke enkelt å få sove. Da er det godt å ha (...) så en kan skrive det av seg. I mangel av dagbok (som jeg slettet en tid tilbake) så blir det et innlegg som kanskje kan være til ettertanke for foreldre og blivende foreldre? Ingen tvil om at våre søte små grubler og tenker på mangt og mye. Da er det viktig å ta dem på alvor - men jeg må si jeg kjente det boblet litt inni meg når hun lurte på om morfaren kunne ramle ned fra himmelen


"On that note": Ønsker alle sammen en riktig fin uke - god natt

************************************************************************************

Om noen skulle lure; Katherine er fortsatt glødende opptatt av sin kjære morfar, og hun har et veldig godt forhold til de andre besteforeldrene. Familie er i det hele tatt veldig viktig for henne. Å besøke graven til morfar er noe Katherine liker veldig godt. Roser og lys plukkes ut med omhu, og hun avslutter alltid besøket med å klappe på gravstenen. Den har to søte spurver på toppen. De må hun også stryke forsiktig på mens hun visker at de må passe godt på morfar siden hun er så glad i ham...